Skyggen min er dyp blå, som fargen på en nattehimmel uten stjerner. Den kveler meg, jeg prøver å kjempe imot, prøver å smile, men skyggen drar meg ned til bunnen av havet. Ned til mørket og kulden. Noen ganger føles det som om jeg sitter i en luftballong. Den er rød og gul. Luftballongen stiger, tar meg med høyere og høyere opp i lyset, det kan bli så lyst at den dypt mørkeblå skyggen min forsvinner. I det minste blir den lett, luftig som en sky. Plutselig er skyggen der igjen for å stikke hull i ballongen, eller skru av gassen, noen ganger har den med seg mursteiner som den kaster opp i kurven min. Jeg vil fly helt på egen hånd, som en sommerfugl, så kunne jeg sett den stusslige skyggen langt der nede under meg.
