..

Jeg har det fint.




Og jeg skal fortsette med det.

STOP thinking, just LIVE.

Time passes in a blur! School sucked that one week when everyone were gone. Then it was great. Then my boyfriend dumped me, wich really did not bother me much. My head on the other hand, managed to go nuts about it. I almost drowned, but then i saw the surface again and realised how much better it is to breathe fresh air than to feel lik a zoombie trapped among living people. So I put on my armour and fought back like hell. I've come to far to give up now, I thought. And, what can I say? I'm doing grat! Two days of not thinking now. It is interesting, scary even, but ah so nice!

Det er på tide at jeg lar meg føle på sinne.

Jeg ser ned på håndleddet og kjenner for en gangs skyld sinnet boble opp i meg. Jeg er sint fordi jeg har latt folk tråkke på meg så lenge at jeg tror det er riktig. Jeg hjelper dem til og med. Jeg skjønner nå at det ikke er riktig. Det er kanskje teit å skrive det, men det er faen ikke rettferdig.

Jeg fortjener bedre.

Jeg fortjener ikke at en venninne jeg har hatt i elleve år kutter opp håndleddene mine. Ikke når jeg har greid å la være å gjøre det selv i nesten et år. Hun rispet meg opp igjen og strødde salt i sårene, nei - verre hun helte saltsyre i kuttene mine. Den jenta hun ønsker at jeg skal vere eksisterer ikke. Det er en demon, en sykdom, en skygge av depresjon og en karusell av vonde tanker som har bodd i kroppen min siden jeg var fire år. Hvordan kan det vere den “jenta” hun ønsker å ha kontakt med?

Etter all denne tiden, alle disse årene hvor jeg har gjort alt for å prøve å viske bort meg selv. Jeg har til og med prøvd å utslettet det skallet av en kropp som inneholdt all grusomheten. Ja, jeg skjulte smerten, godt. Jeg var hun sprudlende blide "Jesus-jenta" som alle like - og som likte alle, hun som aldri gjorde noe galt og fikk 6’ere i alle fag. Under alt, en fasade jeg ikke kan fatte at noen noen gang trodde på, var det alltid en løk. Lag av ulik tykkelse, som alle avslører litt og litt, helt til man finner den råtne kjernen. Likevel, i midten av kjernen, der kunne man finne meg, en person som nå, sakte men sikkert har greid å kjempe seg igjennom lagene, og ikke har så altfor langt igjen. Snart skinner jeg helt igjennom.

Det er skummelt å tenke på. At en av dem du trodde kunne regnes som en av “de nærmeste”, en som har fått vite om et par av lagene og smerten de bærer med seg – ikke forstår eller ønsker at du skal ha det bedre med deg selv.


Jeg har det bra. Og det fortjener jeg.

Min redning.

Skyggen min er dyp blå, som fargen på en nattehimmel uten stjerner. Den kveler meg, jeg prøver å kjempe imot, prøver å smile, men skyggen drar meg ned til bunnen av havet. Ned til mørket og kulden. Noen ganger føles det som om jeg sitter i en luftballong. Den er rød og gul. Luftballongen stiger, tar meg med høyere og høyere opp i lyset, det kan bli så lyst at den dypt mørkeblå skyggen min forsvinner. I det minste blir den lett, luftig som en sky. Plutselig er skyggen der igjen for å stikke hull i ballongen, eller skru av gassen, noen ganger har den med seg mursteiner som den kaster opp i kurven min. Jeg vil fly helt på egen hånd, som en sommerfugl, så kunne jeg sett den stusslige skyggen langt der nede under meg.

I feel lost again.

It is kind of wierd - im doing fine.

WAR

Jeg må nedkjempe mitt indre en gang i løpet av denne uken. Hvordan ?

So, i put on my glasses and realise I am blind.

I just realized that somewhere along the way, my sick and twisted brain convinced me this was an "pro-anorexia" blog. Well, that was stupid of me to accept as truth, seen that I thought I had decided not to listen to my stupid shadow anymore.

Therfore I drank a bottle of smoothie and ate two plates of dinner today. The fact that I practised yoga for almost three hours might be the reason to why I am not freaking out, but who cares. I feel fine.



At least I will be fine. Hopefully- soon.

Action!

Staying at my mom's for a while now.. She and the psyc. forces me to eat every day, breakfast (I have managed to sneak away from that one though), lunch (easy to throw away), dinner (not a chance to get out of), snack (possible to sneak into bed early..) - If I am going to get to start training. I think I have them fooled. Swimming and tredmill here I come!


They actually believed me when I said training was the only thing I REALLY WANTED to do, and thet I do not want to be thinner. Hell I want to be THIN!

Makten i mine hender ?

Ok. For å få lov til å trene må jeg spise regelmessig. How to do that - I have no idea! I går og dagen før der spiste jeg noen biter gulerøtter på skolen og middag, pluss at mamma lurer i meg grønnsaker utpå kveldene. I dag sa det STOPP. Jeg kasta et helt eple og alle gulerøttene hun hadde lagt i veska mi på bussen. Jeg får dårlig samvittighet av å kaste maten jeg ikke greier å spise, men ingenting slår hvordan jeg føler meg av å spise uansett. Jeg VIL trene, så kan jeg bli tynn. Vet jeg ikke får lov til å gjøre det på det grunnlaget, derfor stopper jeg på vil, jeg VIL virkelig trene. Fy faen som folk tror på alt jeg sier. Nesten skummelt.

Altså kan jeg komme meg unna frokost, fordi mamma ser at det ikke er tid til det. Jeg kan kaste lunsjen hun gir meg. Middag blir vanskelig, men jeg kan holde meg til SMÅ porsjoner som jeg spiser saaakte. Aldri spise etter klokka 1800. Det KAN gå.

Ønsk meg lykke til !

I feel dead inside.

Ok, so im not doing so great. However, I have not eaten anything today.

Yeah, right.

New year, blank pages and new beginnings. Bullshit.

I am failing all of my classes and I don't fit in anywhere. My new class is all boys, I am nor hot or cool enough for them to accept me.




I'd like to disappear.

I am lost, I want to find my way, however I do not have the strenght to do so.