Hmm.. Vet kke helt hva det er som skjer nå.

..

Jeg har det fint.




Og jeg skal fortsette med det.

STOP thinking, just LIVE.

Time passes in a blur! School sucked that one week when everyone were gone. Then it was great. Then my boyfriend dumped me, wich really did not bother me much. My head on the other hand, managed to go nuts about it. I almost drowned, but then i saw the surface again and realised how much better it is to breathe fresh air than to feel lik a zoombie trapped among living people. So I put on my armour and fought back like hell. I've come to far to give up now, I thought. And, what can I say? I'm doing grat! Two days of not thinking now. It is interesting, scary even, but ah so nice!

Det er på tide at jeg lar meg føle på sinne.

Jeg ser ned på håndleddet og kjenner for en gangs skyld sinnet boble opp i meg. Jeg er sint fordi jeg har latt folk tråkke på meg så lenge at jeg tror det er riktig. Jeg hjelper dem til og med. Jeg skjønner nå at det ikke er riktig. Det er kanskje teit å skrive det, men det er faen ikke rettferdig.

Jeg fortjener bedre.

Jeg fortjener ikke at en venninne jeg har hatt i elleve år kutter opp håndleddene mine. Ikke når jeg har greid å la være å gjøre det selv i nesten et år. Hun rispet meg opp igjen og strødde salt i sårene, nei - verre hun helte saltsyre i kuttene mine. Den jenta hun ønsker at jeg skal vere eksisterer ikke. Det er en demon, en sykdom, en skygge av depresjon og en karusell av vonde tanker som har bodd i kroppen min siden jeg var fire år. Hvordan kan det vere den “jenta” hun ønsker å ha kontakt med?

Etter all denne tiden, alle disse årene hvor jeg har gjort alt for å prøve å viske bort meg selv. Jeg har til og med prøvd å utslettet det skallet av en kropp som inneholdt all grusomheten. Ja, jeg skjulte smerten, godt. Jeg var hun sprudlende blide "Jesus-jenta" som alle like - og som likte alle, hun som aldri gjorde noe galt og fikk 6’ere i alle fag. Under alt, en fasade jeg ikke kan fatte at noen noen gang trodde på, var det alltid en løk. Lag av ulik tykkelse, som alle avslører litt og litt, helt til man finner den råtne kjernen. Likevel, i midten av kjernen, der kunne man finne meg, en person som nå, sakte men sikkert har greid å kjempe seg igjennom lagene, og ikke har så altfor langt igjen. Snart skinner jeg helt igjennom.

Det er skummelt å tenke på. At en av dem du trodde kunne regnes som en av “de nærmeste”, en som har fått vite om et par av lagene og smerten de bærer med seg – ikke forstår eller ønsker at du skal ha det bedre med deg selv.


Jeg har det bra. Og det fortjener jeg.

Min redning.

Skyggen min er dyp blå, som fargen på en nattehimmel uten stjerner. Den kveler meg, jeg prøver å kjempe imot, prøver å smile, men skyggen drar meg ned til bunnen av havet. Ned til mørket og kulden. Noen ganger føles det som om jeg sitter i en luftballong. Den er rød og gul. Luftballongen stiger, tar meg med høyere og høyere opp i lyset, det kan bli så lyst at den dypt mørkeblå skyggen min forsvinner. I det minste blir den lett, luftig som en sky. Plutselig er skyggen der igjen for å stikke hull i ballongen, eller skru av gassen, noen ganger har den med seg mursteiner som den kaster opp i kurven min. Jeg vil fly helt på egen hånd, som en sommerfugl, så kunne jeg sett den stusslige skyggen langt der nede under meg.

I feel lost again.

It is kind of wierd - im doing fine.